Liza og heffalompen. Men den er jo ikke skummel.. ? Kan det være en eleffantlomp…? Ja. Det tror jeg.
Vilde og jeg på sovesofaen hos Anders og Kine…
- i den fine leiligheten deres i dette huset i byen…
Actionbilde med digitalt kamera
Bensons dagbok 2005/2006
02.04.06: Ja, livet er en kamp.. Denne helgen har det bare handlet om hest., hvem bryr seg om meg egentlig??
Det er litt for lite snø til å gå på ski. Og det er litt for mye snø til å trene spor. Snøen rundt huset er iallefall borte, og det er visst både godt og galt... Før ble muttern glad og ønsket meg velkommen når jeg stormet opp i senga hennes etter morgenluftingen med fattern - i dag ble hun rasende....
Bare fordi det var sol og mildt igår - jeg begriper ikke hvorfor hun oppfører seg sånn?
Men akkurat nå er hun blid. Det er sikkert fordi fattern nettopp har vasket alle gulvene. Nå sitter hun og blar i kritikkene fra utstillingene jeg har vært på, og leser høyt.. Jeg hører at de diskuterer, og muttern ser litt desorientert ut, litt forvillet i blikket, på et vis... Fattern derimot, bare skratter. Som vanlig.
29.01.06: Hallo i luken… Det er kanskje litt sent å si godt nyttår?? Ja, ja, vi er jo kjent for å være litt sene i snuen her vestom fjellene.
Jo da, det humper og går… Egentlig hadde jeg enorme forventninger til det nye året. I hvert fall om jeg skulle dømme etter alle de fine ”festtalene” til mutteren. Men nå vet jeg ikke riktig…
Det er liksom litt urettferdig, synes jeg. Og innmari dårlig gjort... Helt siden jul har muttern snakket om økt aktivitet og mer trim, ord som har fortonet seg som musikk for mine ører… Og hva gjør hun?? – Hun går hen og kjøper seg en trimsykkel, en sykkel som skal stå INNE - og som i det hele tatt ikke BEVEGER seg…!
Og der sitter hun og tråkker. Men hva med meg da??? Ikke kan jeg løpe ved siden av heller, slik jeg er vant til når vi sykler. Det er helt tragisk.
Fatteren er den eneste som forstår. Han sier at DET GÅR IKKE AN.. det går ikke an å sitte inne og trimme når du har hund, sier han, og rister oppgitt på hodet. Men mutteren bedyrer at det skal jo ikke gå ut over meg. Vi skal være like mye ute, sier hun. Det er bare det som skal trenes EKSTRA som skal gjøres inne. Det løftet har hun for så vidt holdt… Det er bare det at jeg kunne godt tenke meg å få ta del i det som skal trenes EKSTRA… elles blir det jo ikke noe EKSTRA på meg, skjønner dere hvor jeg vil..??
Hun har nok LITT dårlig samvittighet.. I hvert fall virker det sånn når jeg kommer krypende opp i fanget hennes etter en av de mange sykkelturene, og jeg ser litt bedrøvet ut. Da sier hun at det er for at ”vi skal bli mye sprekere, slik at du og jeg kan løpe på enda lengre fjellturer og enda høyere fjelltopper når våren og sommeren kommer...” sier hun. Så tar hun frem boken som hun fikk til jul – ”OPPTUR – 267 fotturar i Sogn og Fjordane”…
Vi har forresten begynt på mandagstreningene igjen. Og vi er begynt å trene litt lydighet. Kanskje prøver vi oss på bronsemerket når hundeklubben skal ha lydighetsstevne den 25. mars..Hvem vet. Hvis vi rekker det. Og hvis mutteren ikke må sitte å skrive hele tiden. Jo da, vi er godt i gang!!!
18.12.05: Puuh…. Nå føler jeg meg litt beroliget…- nesten helt sikker. På at heffalomper fortsatt er skumle. Og at det ikke kan ha vært en heffalomp Liza har møtt…
Ettersom jeg nå en gang er filosof – for det er jeg jo – har jeg kommet til at fenomenet heffalomp må undersøkes etter deduktiv-logisk tenkemåte . Og Brumm hadde jo en teori om heffalompen…, ikke sant? En temmelig skummel teori. Det er bare innen formalvitenskapen at det kan foretas logiske slutninger, der det kan føres bevis for om de er sanne eller falske. I naturvitenskapen, der heffalompen hører hjemme, er målet å å nå fram til årsaksforklaringer på fysiske og biologiske fenomener, som igjen gir grunnlag for prediksjon og kontroll. Heffalompen er utvilsomt et biologisk fenomen. Det kan altså IKKE verifiseres at det er en heffalomp Liza har møtt. Tvert i mot er det mye som tyder på at det SLETT ikke var en heffalomp.
Tor Åge Bringsværd’s artikkel ”En kort innføring i brummologisk kryptozoologi” styrker min oppfatning - sitat:” Alle er dessuten enige om at det dreier seg om Farlige dyr. (Og altså slett ikke noe så uskyldig som for eksempel elefanter og røyskatter – slik flere av våre tidligere norske oversettere har ønsket at vi skal tro(…)”
Kryptozoologi er vitenskapen om Ukjente dyr. Felles for disse dyrene er at selv om alle er overbevist om at de finnes, så er det egentlig ingen som med tungen rett i munnen kan hevde faktisk å ha sett dem.
Derfor er dette min bønn til alle dere der hjemme: ikke la dere lure av leketøysprodusenter og andre profitt-jegre..! .La heffalompen forbli skummel og ubegripelig. Men slutt aldri å lete etter den… For en dag – EN DAG - kan nemlig et Meget lyst hode kanskje komme til å klare å fange en heffalomp.
God jul!
Geltmans Aristoteles Benson
Medlem av VAN (Venn av Nøff) – ( Og her kan DU melde deg inn! )
17.12.05: I dag har jeg fått mail fra lille Liza langt oppi Støren, og hun skriver at hun har møtt en heffalomp… Og at den ikke var farlig.
Kan det være sant, mon tro…? Nå har jeg jaktet på heffalomper i hele høst, men enda har jeg ikke sett en eneste en. Jeg vet ikke hvordan de ser ut en gang, bare at de skal være forferdelig skumle. Og i følge min gode venn Brumm er det ingen som vet hvordan de ser ut heller… ikke Kristoffer Robin og ikke Tigergutt en gang…
Men Liza… ? Hvordan kan hun vite at det var en heffalomp …?
Hun sendte med bilde. Men jeg tror hun tar feil… Det ligner da umiskjennelig på en eleffantlomp, gjør det ikke?? De er kanskje i familie, men heffalompen er utvilsomt mye skumlere.. Eller..? Nå blir jeg veldig i villrede… For lille Ru fant jo en, og han påstod at den lignet veldig på en elefant…
Å, nei…. Tenk hvis lille Liza virkelig har fanget en heffalomp… Uten at jeg fikk være med… Det er ingen som vet hvor mange heffalomper som finns heller… Vi fikk en mail for litt lenge siden fra Aril i Orreberget, og han sa at heffalomper ikke skulle fanges, men at man bare skulle vente til de kom forbi av seg sjøl, sa han..
Tenk om Liza har fanget den eneste heffalompen i hele verden… Snufs..
04.12.05: Det er rolige tider – ikke særlig mye å skrive om.. I dag har vi vært i skogen og sett etter heffalomper… Vi fant ingen. Men vi hadde det kjempemoro i snøen og jeg fikk løpe av meg litt energi.
Så måtte vi hjem igjen for fatteren skulle se på hopprenn. Han måtte følge med når han vetle-Lars skulle hoppe på ski, må vite.. Gutten har jo slitt sine barnesko rundt huset her, de årene de bodde i kjellerleiligheten vår. Det var mens Lars var en liten ramp. I dag er han en voksen ramp – men hoppe på ski det kan han ! J Så det er selvfølgelig spennende å følge med – og det var kjempekjekt at han ble nummer to i dag. Naturligvis kriblet det litt ekstra i beina på en gammel skihopper - som endatil har vært trener for guttungen - så vi måtte pent ha oss hjem igjen til hopprennet begynte, derom var det ingen diskusjon.
I morgen skal vi ha juleavslutning i hundeklubben, i ridehallen. Muttern har planlagt en masse aktiviteter og ablegøyer, for hun er visst ansvarlig for hele greia. Jeg lurer på hvordan det skal gå.. Først skal vi ha hinderløype med mange oppgaver for både hund og fører, og etterpå skal vi løpe stafett med vannglass. Det er ikke om å gjøre å løpe fortest, men de som har mest vann igjen i glasset vinner. - Ikke så vanskelig,sier du? Si ikke det.. De får nemlig ikke lov å holde vannglasset med den ledige hånden, det skal holdes med samme hånd som hundebåndet..
Etterpå er det gløgg og pepperkaker, og så premieutdeling da – kveldens høydepunkt. Mutteren sier at det er hundene som skal få velge premiene, og hun har handlet inn forferdelig mye rart, jeg har kikket i posen… Lurer på hvem som stikker av med julepølsa – den hunden må være dum, som ikke velger den..!
27.11.05: Du grønne glitrende, Glade jul… Vi har vært på tur igjen - til Bergen på nattåpen juleshopping. Det vil si, det ble visst ikke så mye shopping likevel, for det var så mye folk og så mye kø og styr at mutteren ble helt satt ut. Jeg måtte være hjemme alene hele fredagskvelden, i leiligheten til Anders. Og det var ikke noe gøy. Men lørdagen fikk jeg være med på byn. Det var morsomt – for de var der nå også- alle duene!! Men det var visst ikke like morsomt for muttern. Hun ble lang i venstrearmen sin igjen…
Hun ble helt utslitt, for å si det som det er. Så etter at hun hadde vært på Kjøttbasaren og gått berserk i disken med fylte olivener, fant hun seg et bord med gasslampe over på et fortau. Der fant hun roen over en Caffe latte, mens jeg studerte duer. Hun hadde nok ønsket at jeg skulle gå pent i bånd og oppføre meg som en dannet, veldressert selskapshund… Men det gjorde jeg på ingen måte. Heldigvis ble hun ikke sur og sinna. Hun skjønte såpass at her var det ikke håp, og at det var best å pakke seg hjem igjen fortest mulig..
Men først måtte vi ha med oss den store lysfesten. Og da ble hun litt fornøyd. For jeg betraktet fyrverkeriet og oppstyret med stoisk, tilbakelent ro. Det er jakthunden sin det !! Sa hun da. Men det var jo akkurat det jeg hadde vært hele dagen…
23.11.05: Så har vi vært på tur helt til Hamar, muttern og jeg, og Trixie og Perly. Det var langt å kjøre, spesielt for Trixie, for hun er ikke like glad i kjøre bil som jeg. Hun synes det er tryggest å sitte når vi kjører bil, så det var nok litt mer slitsomt for henne enn for meg.
De var veldig spent på hvordan det skulle gå med Trixie og meg i samme bil og på samme rom, for nå har nemlig Trixie løpetid eller hva det nå heter for noe…
Men det gikk over all forventning . I følge muttern oppførte jeg meg meget eksemplarisk, selv om jeg sikla litt og syntes Trixie dufta helt himmelsk godt hele tiden. Men så holdt de jo øye med oss hele tiden, da.. Og ikke fikk vi løpe fritt og leke slik som vi pleier.
Egentlig ble det litt mye tid i buret, synes jeg. Men vi har da fått hilst på noen springere som vi ikke har sett før, Lotta, Emil, Sara, Jenny og Thea, Scilla.. og vi fikk treffe igjen Chelly - og Ari… og så Piano da selvfølgelig. Og for muttern var det veldig hyggelig å treffe igjen Grete og Jon, og alle de andre springervennene..
Hele 52 springere var påmeldt på utstillingen, og den svenske dommeren var en meget streng herremann. Muttern hadde som mål at vi skulle komme videre fra unghundklassen med en HP, men det slo ikke til denne gangen, nei. Vi fikk en enkel rød sløyfe, men vant likevel unghundklassen, for rundt oss nærmest haglet det med blåsløyfer… Så hun er nok litt fornøyd likevel, når hun tenker seg om.
Men nå skal det bli godt med en pause.. Muttern sier vi ikke skal på utstilling før i mars, og det er jo fryktelig lenge til. I mellomtiden skal vi trene lydighet og spor – så lenge snøen holder seg unna i hvert fall. Og så skal vi trene litt sammen med bruksgjengen i vinter.
22.10.05: Det er lørdagskveld og glede i stua - for lille B - Villmarkens sønn – har vendt hjem…
Vi har vært en uke på hytta, bare fattern og jeg, på guttetur… På jakt. Det har vært en prøvelse for muttern, såpass har jeg skjønt. Hun har vært MISUNNELIG…
Hun hadde nok helst villet være med. Men Vilde må jo på skolen og alt det der.. så derfor fikk fattern låne meg, under tvil..
Vi har hatt 7 fantastiske dager i fjellet, og gått både på stor- og småviltjakt. Og fattern sier jeg er flink til å støvsuge terrenget. Og han er veldig fornøyd med at jeg står, etter at jeg har støtt opp fugl. Så da ble muttern fornøgd også.. Men akkurat nå er hun mest fornøyd med at vi er tilbake. Slik at hun har full kontroll igjen.
Hun er litt kontroll-freak, såpass har jeg skjønt, etter å ha tjuvlytta på telefon-samtalene deres.. ”Ja da, jeg grer pelsen hver dag. Jo, jeg prøver å få ut alle flokene. Selvfølgelig ligger han ikke i senga. Ja, han får olje på maten. Jo da,jeg tørker ørene når han har bada. Nei, det er ikke tegn til eksem, ja , han har det helt topp..”
En kveld tror jeg det stakk en liten fa’en i fattern, for da ringte han opp igjen 3 minutter etter at muttern hadde lagt på, og sa: ”Jeg ville bare si at jeg har det ikke så verst jeg heller, hvis det er av interesse…” Da ble hun litt flat, og fatteren skratta og vi tok oss en pils…
Jeg skulle ønske vi hadde hatt det sånn, alltid.. Fem-seks timer i fjellet hver dag, for et hundeliv!!
Neste gang er det vår tur, sier muttern.. Du og jeg… bare du og jeg.
Men først er det hverdagen igjen. Jeg lurer på hvordan Trixie har hatt det… kanskje jeg får treffe henne i morgen..? Hvis hun ikke har fått den helsikes løpetiden sin.. For da får jeg ikke leke med henne… Det er litt urettferdig, syns jeg.
13.10.05: I dag fikk jeg mail fra Trixie – er hun ikke søt… :
”Halloen Benson!
Takk for sist, vennen. Veit du, at mammo har stått i 3 timar og laga
heimelaga godbitar til oss i kveld! Eg må berre sei det, for du veit at eg
har holdt på å gå ammok, altså! Det luktar lever i heile huset! Noko så
deiligt. Men tenk, ho hadde grinda framfor døra medan ho haldt på. Skjønar
ikkje kvifor, for eg var ammok heile tida likevel.
Men så, etter kvart, kom det noko gjennom lufta og landa framfor meg. Det
var ein smak på desse godsakene. Du kan berre gleda deg, altså, for desse
gjer underverker. Desse kan du du gå gjennom eld og vatn for å få, altso,
altso! Så no har eg bestemt meg for at eg skal gjera alt mammo vil, uansett,
for desse godsakene er himmelske. Og.....det er ein heil haug av dei. Trur
det var 6-dobbel porsjon altso.... veit ikkje kor lenge dei skal vara, men
me har til over vinteren i alle høve, trur eg.....
Måtte nett sei dette, for me må jo ha ei uttesting på konfekten ein kveld,
kanskje.....?Eg har ikkje fått noko løpetid enda. Har eigentleg ikkje lyst å ha det
heller. Men muttern har visst lyst å ha det. Eg meiner, at eg skal ha det,
altso....
Ha ei god natt og drøm søtt....om godbitar.........OG MEG!
Ein halesvingande, tannklirrande og hoppogdansklem frå meg, Trixie, du
veit.”
23.09.05: Åhhh. Ja, det passer. Nå har du vel sett at det passer….
Tusen takk. Ser jeg glad ut..? Og så utstillingsdekken da. Det var ikke det jeg ønsket meg. Jeg vil mye heller ha et jaktdekken. Hvorfor er det ingen som spør meg..??
20.09.05: Jo,da, nå er mutteren endelig litt fornøyd med meg. Hun er faktisk ganske stolt, og det er jammen på tide. Hvis det er noen som i det hele tatt har lov til å være misfornøyd med noe nå, så er det faktisk jeg…
For hun kunne godt ha forberedt meg litt mer på de der kaningreiene… det synes jeg virkelig. Jeg kunne vel i det minste fått lov å SE et slikt dyr før hun meldte meg opp til eksamen…?
Nå kunne jeg jo ikke vite hva som ventet rundt neste busk, - det kunne for eksempel like godt ha vært en heffalomp, eller noe sånt…
Og det kan MEGET godt hende at det er lurt å liste seg innpå heffalomper, nemlig…
Men hvis jeg for eksempel hadde visst at det IKKE var en heffalomp, men at det for eksempel var en vussel - og jeg for eksempel visste hva en vussel var og kunne gjenkjenne lukten av vusseler - da behøvde jeg jo ikke være redd for at det var en heffalomp… - og hvis jeg i tillegg visste at vusselen var død - da hadde jeg jo ikke behøvd å være det… Sånn snikende ullteppe, altså.
Og hvis jeg hadde visst at det VAR en heffalomp – og ikke en vussel, og at heffalompen faktisk var en kanin – som den jo var…- og hvis jeg IKKE visste at den var død - da var det vel ikke så rart at jeg var snikende ullteppe, var det vel?? Hvordan skulle jeg ellers klare å få tak i den??
Egentlig tror jeg det er mest vanlig at kaniner IKKE er døde når de beveger seg i skogen. Hvem er det egentlig som valser rundt i skogen med døde kaniner i bånd ? ?? Jeg bare lurer…
16.09.05: Det er ikke ALLTID alt går etter planen. Det er ganske sjelden faktisk, at det gjør det, sier mutteren. Men det er nettopp det som gjør det litt spennende å trene…
Sist søndag hadde Trixie, Frøya og jeg en koselig fjelltur, sammen med mutteren og fatteren min og mutteren og fatteren til Trixie og mutteren til Frøya.(Frøya er en labrador-venninne). Vi skulle trene apport med skudd.
Mutteren og fatteren og mutteren og fatteren trodde de hadde funnet et utmerket øvelsesområde. Oppgaven var følgende: etter at fatter Sigmund hadde skutt med startpistol skulle fatter Erling kaste måka 10 meter ut i vannet, og vi skulle hente den og bringe den på land (en om gangen selvfølgelig). Det gikk strålende… en stund. Helt til en av oss (jeg skal ikke fortelle hvem) fant ut at det var et lite land et KORTERE stykke fra der som mutteren og fatteren og mutteren og fatteren mente var land…. Men det kunne vel ikke vi noe for??
Jeg trenger ikke fortelle resten av historien. Bortsett fra at det var 11. september. Og kaldt. Og det regna. Og at vi hadde bruk for å trene mer med måka.. ( som vi for øvrig hadde slitt for å få tak i – og som mutteren endelig fikk bytta til seg mot en flaske rødvin hos vår kjære springernabo Else kvelden før J) Jeg lar bildet tale for seg selv…
07.09.05: Nei, nå må vi ta oss sammen, ellers kommer denne dagboka snart til å bli en årbok. Det er slett ikke sånn at det ikke har skjedd noe de siste to månedene, tvert imot. Jeg har vært på ferie på hytta, jeg har lært meg å svømme, vi har trent masse spor og rundering, jeg har røntget hoftene mine, og jeg har vunnet BIM og cert på utstilling.
Men alt har ikke vært bare positivt, jeg har også fått en 2.premie på utstilling, og det likte muttern i grunnen ganske dårlig… enda hun prøver så godt hun kan å bare le av vår opptreden i ringen den søndagen.
Så nå ligger vi i hardtrening. Hun vil ikke ha en klovn med seg inn i ringen neste gang, det har hun gitt uttrykkelig beskjed om.
Som om alt var min skyld… jeg kan da vel ikke noe for at det luktet så himla godt av noen av de tispene som stod og venta utenfor ringen… eller for at vi ble sendt ut igjen av ringen ETTER at vi var kalt inn og hadde stilt opp, og måtte stå lenge og vente bare for at hun dommerdama skulle spise opp baguetten sin… Det var forresten når hun skulle se på tennene mine at jeg virkelig bestemte meg… Da bestemte jeg meg regelrett for at denne dama liker jeg IKKE , - og følgelig ville jeg hverken stå eller gå. Sånn var det med den saken.
Men mutteren har blitt streng. Hun vil ikke se slik barnslig opptreden, sier hun, og mener at jeg må stå pent og vise tennene mine uansett hvem tannlegen er. Så vi trener på det nå. Hvem som helst på mandagstreningen får se på tennene mine nå.. og det går i grunnen greit. Jeg har funnet ut at ingen av dem har til hensikt å prøve å dele hodet mitt i to, og mutteren har begynt å få troen på at skaden er reparert.
I går gikk jeg et spor som mor var meget fornøyd med. Hun skal legge et nytt et i dag. Vi ligger i hardtrening nå, for mor har nemlig meldt oss på prøve.. Nå skal det debuteres. Fatteren rister på hodet, og sier det er for tidlig.
Men det får briste eller bære…
02.07.05: I GÅR HADDE JEG BURSDAG. 1 årsdag. Og jeg har aldri hatt det så gøy.. Først kom Trixie på besøk, og vi spiste bløtkake. Trixie hadde stæsja seg opp med den fine skyggeluen sin, og hun kom spaserende med kløv på ryggen, og oppi kløvtaska hadde hun PRESANG. Til meg! To kjempefine baller var det i pakken – grønne… Det var jeg som skulle få dem, men Trixie hadde så veldig lyst å pakke dem opp selv. Gentleman som jeg er lot jeg henne selvfølgelig få lov til det. Jeg vet da å behandle damer. Hun fikk spise resten av kaken min også, for da hun hadde spist opp sin hadde hun så veldig lyst på mer.
Men så skulle Trixie dra, og jeg trodde det var slutt på festen. I tillegg begynte mutteren og fatteren å dusje og stæsje seg, og jeg ble mer og mer slukøret, for jeg vet akkurat hva som venter da, særlig når fatteren tar fram de svarte finskoene. Da er alt håp ute… Men tenk, jeg tok feil!! De skulle bare sitte på med Trixie hjem, for de skulle i grillselskap hos Perly og Erling. Og jeg fikk være med! Så Trixie og jeg fikk leke ute hele kvelden, helt til jeg utslitt måtte følge med i drosjen hjem klokken halv tre om natten. Litt av en bursdag!!
30.06.05: Jeg har aldri vært i en stor by før, jeg. Ikke før i går. Men det var veldig spennende. Mor sier at Bergen egentlig er en liten by. Men den var stooor, syns nå jeg. Egentlig skulle vi bare en snartur, etter jobben, til Myrbø for å kjøpe nytt bur. Mor ville ha et bur som passer litt bedre i den nye V70’en vår, og som passer litt bedre til meg. Derfor fikk jeg være med. Og dessuten skulle vi kjøpe tennisballer, gule og røde og grønne fine baller, sånne som Chelly og Qandis har, men som vi ikke får tak i noen steder. Ikke på Myrbø heller, selvfølgelig. Det var egentlig bare det vi skulle.
Men så ble vi bedt på middag hos Anders, og han bor midt inne i byen… Jeg tror aldri jeg har sett så mange folk på en gang.. Mor mente vi måtte promenere litt på byen siden det var så nydelig vær, og hun mente det var god miljøtrening for meg å være med. Hun tenkte selvfølgelig på alle menneskene, alle bilene, alle bussene, alle båtene, og all ståheien nede ved Vågen. Men jeg brydde meg ikke det døyt om ståheien. Alle duene, derimot.. De hadde hun slett ikke tenkt på …
Så om mor er litt lang i venstrearmen sin i dag, så får hun bare ha det så godt. - Hvilket eldorado for en støtende fuglehund – fisketorget i Bergen! De fristende skapningene tråkka rundt oss over alt, og jeg sikla og peste .. Til tross for iherdig innsats fikk jeg ikke tak i en eneste en… pokker’n så raske de er, egentlig. Men jeg fikk da støtt opp noen hundre…
Utslitt ble jeg i allefall. Såpass at jeg sov hele veien hjem. I mitt nye, fine bur. Jeg merket ikke en gang at vi stoppet ved det store huset med de fire store bokstavene som har en sånn merkelig tiltrekningskraft på muttern… Dit inn måtte hun selvfølgelig.
Men jeg våknet da hun opprømt kom tilbake, rev opp bildøren og utbrøt med triumf i blikket – som om hun nettopp hadde fått igjen på skatten – eller løst påskenøttene til Roald Øyen - Nå vet jeg det!!! Fattern, - som var lei av å vente og hadde rukket å lese ut Dagbladet for lenge siden - bare kikket sløvt opp, og jeg kunne høre at han tenke; Herregud, nå vet hun noe igjen…
- Nå vet jeg hvor Inger får alle ballene fra – hun STJELER dem i ballbingen på IKEA!!!!
19.06.05: En super dag har vi hatt, med smak av sommer og litt varme. I alle fall så pass at myggen våknet og plagde oss litt, i alle fall mutteren. Vi har vært på Istadmyrane i dag også, sammen med Sheeba, Ulvar og Solo, der vi har trent mer på rundering. I dag var jeg flink. Jeg husket en hel del fra sist, så i dag løp jeg ut og fant figurantene ganske kjapt. Jeg begynner å skjønne mønsteret nå, først på den ene siden, deretter ut på motsatt side… I dag løp jeg ut selv om jeg ikke så dem, for det ante meg jo at det var noen mennesker med godbiter der ute.
Men det blir selvfølgelig litt venting i bilen når vi trener slik, for vi må jo trene en og en.. Så jeg tror mutteren var mer pest enn meg, hun måtte jo løpe hele tiden, som figurant for de andre hundene. Det har hun jaggu godt av..
Jeg var ikke mer trett enn at jeg nærmest forlangte enn liten treningsøkt på plenen etter at vi kom hjem. Hente-ball leken er det morsomste jeg vet, når mutteren står på verandaen og kaster tennisballer. Jeg plukker, og leverer , bytter mot en runde med kong’en og en pølsebit. Mutteren forundrer seg over at jeg ikke blir lei, men dessverre er det alltid slik at det er hun som blir lei først. Eller så er det slik at hun slutter mens leken er god, det kan jo selvfølgelig være slik…
Men ikke nok med det. Jeg hadde ikke for vel fortært middagen, før vi fikk besøk. Og gjett hvem som kom – Trixie, min aller beste venn! Dermed ble det en lang og nydelig kveldstur, i skikkelig myr-sumpe-springer-terreng. Herlig!!! Da er det vel ikke noe rart at jeg er litt sigen akkurat i kveld..
___________________________________________________________________
04.06.05: I dag har jeg vært på trening sammen med bruks-gjengen, og fikk prøve meg på rundering for første gang. Det gikk sånn noenlunde, men jeg har visst mye å lære. Første gangen fikk jeg se figuranten stikke ut i skogen, så da var det enkelt. Han hadde jo med seg ballen min, og dessuten lekte han med meg før han stakk ut, så det er klart jeg løp etter… Det var gøy!
Men det ble litt vanskeligere etter hvert, for plutselig dukket det opp folk i skogen, og jeg kunne jo ikke vite om jeg hadde lov å løpe bort til dem… Så for sikkerhets skyld snudde jeg og løp tilbake til mor med en gang jeg så dem, for det vet jeg at mor liker. Når vi går tur i skogen og jeg er løs og vi treffer folk, så skal jeg først komme til henne. Nemlig.
Men det var visst ikke sånn. Ikke denne gangen. Er det rart jeg blir litt frustrert? Men det var noe rart med de folka også, de lå helt rolig og gjemte seg, liksom. Og når jeg kom bort ble de helt ville og ville bare leke med meg. Og de hadde lommene sine fulle av godbiter og baller og konger. Snåle folk...
__________________________________________________________________
01.06.05: Det er jammen slitsomt å ha damebesøk… fryktelig slitsomt, egentlig. Jeg ble glad når de kom, men det var litt godt at de dro også, på en måte. Så fikk jeg endelig slappe av litt, liksom. Strekke meg ut i sofaen igjen, i min sofa… der de tre damene har ligget og storkost seg, mens jeg måtte ligge på gulvet, et par meter unna..Så nå vet jeg hvordan det er å være i militæret. Jeg tror det må bli siviltjeneste på meg…
Hvis jeg ikke blir erklært tjenesteudyktig, da. Mutteren ønsker visst at jeg skal tjenestegjøre ute i felten. Vi har trent litt på det også, denne helgen, feltsøk.. - og så har vi gått masse spor. Vi har lært veldig mye, både jeg og mutteren. Så nå er vi litt gira, vi skal bare trene enda litt mer, så skal vi nok debutere på blodsporprøve en gang utpå sommeren/høsten. Da skal de jammen få se, de pripne madonnaene…
______________________________________25.05.05: Puberteten heter det visst. Eller trassalderen, heter det visst også. Det er der jeg er nå. Jeg og Vilde. Hun fyllte 13 år den 17.mai, og i følge muttern er vi omtrent like håpløse begge to for tiden. Hun tror at vi har en av-og-på knapp bak ørene våre, og at det er bare av-knappen som fungerer akkurat nå.
Men til helgen skal jeg prøve å oppføre meg pent. Da skal vi ha blodsporkurs, og jeg kommer til å få damebesøk. Tre stykker! Chelly, Qandis og Kaisa skal bo hos meg fra fredag til søndag. Da regner jeg med å bli satt på plass, for det er jo damene som bestemmer, eller er det ikke?
Men jeg har tenkt å vise dem at jeg faktisk er blitt ganske stooor. Jeg har nemlig begynt å lette på foten når jeg tisser..
12.05.05: Nå er helvete løs. I dag har hun funnet det ut… Det måtte jo skje før eller siden. Så fly forbanna har jeg aldri sett mutteren før. Jeg skjønner ikke at det går an å bli så sinna, og jeg som til og med la den fint på plass igjen, innerst i skapet, og dessuten rørte jeg bare den ene. Den smakte så godt, skikkelig lærsmak…
Ja,ja, verden gikk heldigvis ikke under denne gangen heller. Hun kan vel bare kjøpe seg nye bunadsko??
Hun er forresten blid igjen nå.
19.04.05: Det er litt synd i meg. For jeg har vært syk.
Så syk at jeg fikk komme opp i mor sin seng, og det var en himmelsk opplevelse…
Jeg har vært så slakk og trett i flere dager at jeg har ikke en gang orket å spise opp maten min. Mor vet så lite om hva slags sykdommer hunder kan få, at hun måtte rett og slett ringe til tante Inger og spørre.. - kan en hund bli sørpe forkjøla ?? Ja, visst kunne de det.
Dermed var jeg diagnostisert. Stakkars lille B var forkjøla - stakkars lille B hadde kanskje til og med bihulebetennelse, i hvertfall om en skulle dømme etter alt gugget som rant ut av nesa og øynene, i tillegg til all hostinga og harklinga… - Om jeg hadde feber? Mor hadde vel ikke tenkt på sånt.. Grønn av dårlig samvittighet rekvirerte hun sporengstrengs et digitaltermometer, og konstaterte slukøret at stakkars lille B hadde over 39 …
Så nå skjønner dere hvorfor jeg fikk lov i senga.
Men jeg er mye bedre nå. Den dagen mor hadde tenkt å ta meg til dyrlegen for å få antibiotika, da forsvant nemlig feberen - og jeg begynte å logre med halen igjen.. Så nå er jeg bare litt syk.
Men det er fremdeles litt synd i meg. For oppi all elendigheten har jeg også tråkket på glasskår og skada den store puta under ene frampoten min.. så jeg halter litt, og må gå med sokk. Muttern er blitt en rezer i å sy potesokker i fleece, for jeg skitner dem ut og biter dem i stykker etter hvert. Hun sier at hvis såret hele tiden er tørt og rent og fint, så gror det fortere, og vi kan kanskje dra på utstilling til helgen likevel…
Men det er bare kanskje, altså.
23.01.05: Endelig en helg med brukbart vær, og det gikk an å få seg en litt skikkelig tur igjen. Men jeg skjønner meg ikke helt på disse plankegreiene som menneskene går og tråkker på, de er jo i veien hele tiden…
Og nå som jeg endelig har skjønt hvordan mutteren vil ha det når vi er ute på tur i bånd - nå er det plutselig helt greit at jeg går et stykke foran, og til og med at jeg drar… Nei, de er sannelig ikke til å bli kloke på.
Lørdag var mutteren og jeg på skitur, og jeg fikk på sele og strekkband, som mutteren festa i et magebelte. Men jeg tok ikke sjansen på å dra. Jeg stoppa når bandet ble stramt, akkurat slik jeg har lært. Så gikk jeg tilbake, rundt og opp på mutteren sin venstre side, men da hadde selvfølgelig bandet vasa seg rundt både mutteren og votter og staver og alt som var. Til slutt ble hun så ergerlig at hun slapp meg fri. (Jippi)
Men vi hadde en kjempefin tur, og det aller kuleste var når vi skulle ned igjen! Jeg syntes det var like morsomt hver gang mutteren tryna, og det var ikke få, skal jeg si… ” En gang alpinist – alltid alpinist” er mutteren sitt motto når hun får ski på beina. Men denne gangen tror jeg hun hadde glemt at hun satte telemark-skiene med stålkant igjen hjemme… Det tok i alle fall mye lengre tid å stanse enn hun trodde. Så det rakk hun aldri.. – og hver gang jeg plutselig satte meg ned midt i løypa – og det gjorde jeg ofte for jeg hadde så forbaska mye snø under potene mine – da føk mutteren hodestups over eller forbi og ut i løssnøen. Det var skrekkelig morsomt syntes jeg – hver gang!!
Det tror jeg de andre turgåerne som vi traff mente også, for de lo i allefall… Av en eller annen grunn var det bare mutteren som ikke lo
16.01.05: Fatteren gliser. Han tror jeg kan bli en god sporhund. Det er helt sant, jeg hørte han sa det til mor.. I dag fikk jeg et spor på ca 200 meter. Fatteren hadde lagt to spor, et lite til meg og et mye lengre til Trixie. Jeg skulle gå først, og Trixie skulle vente i bilen. Jeg fikk ikke en gang lov å hilse på henne først, DET var dårlig gjort.. så kjempeglad som jeg ble da jeg så at hun kom..
Dette går aldri bra, sa fatteren da han skulle feste på meg sporselen. Jeg var bare helt gira på Trixie, og snudde meg etter bilen hennes hele tiden. Og hun hylte, for hun ville jo være med, selvfølgelig… - Fokuserer vi på blod nå, blir jeg overrasket, sa fatteren.
Men det skulle han få bite i seg. Jeg kjørte nesa nedi oppsparket ved sporstart, og la i vei som om jeg aldri hadde gjort annet enn å gå blodspor. Noen få ganger snudde jeg meg for å se etter Trixie… men konstaterte fort at hun ikke var med, bare mutteren og Perly var på slep.
Muttern hadde med godbit og ball som jeg skulle få hvis jeg fant hjortefoten. Som om jeg skulle være interessert i det.. ! Jeg hadde vel ikke tid til å spise godbit, jeg ville ha DEN – Hjortefoten – DEN ville jeg ha..! Etterpå sa fatteren at jeg hadde fulgt sporet helt nøye, og at jeg tok de to vinklene helt supert. Og mest fornøyd var han med at jeg gikk med nesa lavt omtrent hele tiden.
Så var det det Trixie sin tur. Jeg fikk være med på slep, men måtte holde meg langt bak. Trixie fiksa sporet sitt helt utmerket hun også, så det var en fornøyd gjeng som rusla tilbake til start. Jeg prøvde å låne hjortefoten til Trixie et lite øyeblikk, men da fikk jeg meg en kort og bestemt irettesettelse. Det er første gangen jeg har hørt så mye som et lite brum fra Trixie, og jeg la meg selvfølgelig helt flat.. Så nå vet jeg det.. man kødder ikke med hjortefoten til damene…
15.01.05: Hadde det bare vært sånn hver dag, tenker jeg… Av og til er livet bare helt deilig. Slik som i kveld.
Jeg skulle ønske det bare var lørdager og søndager…
Jeg er trett og nybada, og nyter tilværelsen på mitt nyvaska varmeteppe foran peisen. Og det er stille i huset. Nesten helt stille. Bare en litt sliten og lett melankolsk Leonard Cohen summer i bakgrunnen, fra mutteren sin pc.
Jeg er mett i magen, mett på inntrykk, og trett i hodet. For i dag har jeg fått være med over alt. Først på handletur, en hel time i sentrum, og møtt masse folk og masse hunder. Vi har vært i Bømoen og gått blodspor, og gjett om jeg fant skanken… Og etterpå var det mer tur, før det bar hjem til badekaret. Mutteren mener jeg må bade oftere enn Ronja. Det er forskjell på tisper og hannhunder, sier hun.. og klapper meg under magen. Bare kjenn her.
Hun påstår at jeg tisser på meg. Det kan jeg vel ikke noe for…? Er det så rart da, når du må ut på do i 30 cm løssnø…
Men jeg liker å bade. Det var deiiiilig. Så deilig at jeg tok fjorten elleville runder etterpå, i kjøkken-rundløypa mi. Så nå er jeg bare helt padde. Og enda sier mutteren vi skal gå mer blodspor i morgen, for nå har hun fått blod på tann, hun ble så ivrig for jeg var så flink,sa hun. Og jeg hørte at hun avtalte med Perly og Trixie… så da blir det kanskje like morsomt i morgen?
Jeg håper det. God natt. Snork…
08.01.05: Så er hverdagen tilbake, og jeg må være alene hjemme igjen. Jeg og radioen. Sukk. Hadde jeg nå enda fått et TV.. . Jeg liker veldig godt å se på tv. I romjula var det flere episoder med Lassie på TV2, og når jeg hører kjenningsmelodien styrter jeg til fjernsynet. Lassie er nemlig favorittprogrammet mitt. Mutteren ler av meg, hun mener jeg er helt spesiell som kan følge så intenst med på TV. Til hund å være, altså…
Ute er det et holkeføre uten like. Det er kjedelig, for da blir det ikke så lange turer på meg. Og i skogen er det bare søkkbløt snø.
Men i dag var vi i ridehallen. Hundeklubben hadde leid hallen til innendørs trening. Der traff vi mange andre hunder, og det var morsomt. Noen drev med agility-trening, og det så litt gøy ut, synes jeg. Vi prøvde oss på noen av apparatene, og det var ikke så helt lite skummelt. Men med god hjelp av Alvhild, klubbinstruktøren, fikk hun og muttern til slutt lokka meg opp - og over - bommen. To ganger. Hva gjør man ikke for en neve pølsebiter.. Jeg formelig spiste meg i mål.. og fikk masse ros, selvfølgelig.
Så trente vi lydighet. Jeg er blitt litt flink, mener mutteren. Jeg går pent ved foten, og setter meg som et skudd når mutteren stopper. Jeg sitter pent, og blir.. Men ikke så veldig lenge. Mor er litt ivrig, og har det med å gå for fort frem. Så nå er vi tilbake på 3-4 meter.. Jeg har også forstått ligg-kommandoen. Men det får være godt nok at jeg legger meg sånn litt etter hvert, jeg begriper ikke hvorfor det skal gå så fordømt fort hele tiden…
29.12.04: Mutteren er litt oppgitt, men heldigvis er det ikke over meg denne gangen. Det er datamaskina som ikke vil gjøre det hun ber den om. Så nå har hun bestemt seg for å få et nytt program til å redigere hjemmesiden i, og i mellomtiden har Anders lastet ned et ftp program og fikset det slik at hun kan redigere siden i Word. Det går, på et vis..
I dag har vi hilst på Qandis og Chelly, som er på romjulstur til Voss. Vi hadde oss en lang promenade i Bømoen, først lekte vi oss på flystripa, og etterpå gikk vi på sporjakt i skogen. ”Tante” Inger var imponert over hvor stor jeg var blitt siden sist.. hele 18 kg og 49 cm er jeg nå.
Jeg har hatt en kjempefin jul, og mutteren er ganske fornøyd med at jeg lar juletreet få stå i fred. Det gøyeste med jula er at det er noen hjemme hele tiden, som har tid til å gå tur med meg. Og at Anders er hjemme, for da får jeg snus!! Jeg er helt vill etter snus, men mutteren er litt forbanna på Anders som lar meg smake..
Andre juledag var jeg med på skitur for første gang, med sele på, det var gøy. Det er masse snø her som vi bor. Om kveldene ringer det på hele tiden, og det strømmer på med julebukker. De synger og er veldig koselige, noen er litt rare, og noen forferdelig skumle.. men mutteren mener det er god trening, så jeg får hilse på alle, i allefall på alle som vil hilse på meg. Og de er omtrent like gærne etter godbiter som meg!
12.12.04: Yes, yes, yes! Nå vet jeg hva øvelsen er..! Det er bare å legge seg ned! Så enkelt! Anders kom hjem fra Stavanger og lærte meg det på et blunk..
Sånn kan det gå. Nå har de i hvertfall noe å mobbe muttern for i jula. Det er braaa det, sier muttern. Det er jo det mødre er til for, er det vel ikke.. i tillegg til å hente og bringe. Og betale.
I går var jeg på rypejakt for første gang. Det vil si, rypejakt og rypejakt - vi hadde nå hagla med.. Frisk luft fikk vi iallefall, og det var vel helst det vi trengte. Muttern hadde vært på julebord kvelden før, og jeg tror vi kunne passert en svartbjørn uten at hun hadde lagt merke til det.
I dag har vi vært på langtur i Bømoen igjen, sammen med Trixie. Trixie er min aller beste venn. Egentlig heter hun Kahill's Rose Wood, og hun er en av de triveligste springertisper som fins. Ikke det at jeg har hilst på såå mange, men det sier i hvertfall muttern, og hun har sett noen..
Og nå er tennene mine på plass. Hele hurven. Alle fire hjørnetennene er helt riktig plassert. Helmaks..
08.12.04: Akk,ja. Nå er vi litt oppgitt.
Dere ler kanskje, men hvis dere tror dette er enkelt, så tar dere feil..
Muttern prøver altså å lære meg en øvelse som heter dekk. Hun har ikke satt ord på den, men hun vil at jeg skal gjøre noe som jeg ikke forstår.. Forresten, det er ikke så enkeltheller. Det er ikke bare det at hun vil jeg skal gjøre noe jeg ikke forstår, for da kunne jeg jo komme til å gjøre det av meg selv, sånn helt plutselig... og da ville jeg jo kanskje forstått det,etter hvert..
Men hun vil at jeg skal gjøre noe jeg av en eller annen grunn har fått for meg at jeg i hvertfall IKKE må gjøre.. Det er det som er problemet.
Så nå har hun søkt hjelp, og fått en "oppskrift"..
I dag skar hun opp en stor bit med deilig rullepølse og plasserte midt på gulvet. Så la hun seg på maven foran godbiten, for anledningen utstyrt med hansker .. I det jeg ville snappe godbiten la hun hånden sin over den, slik at jeg ikke skulle få tak i den. "Oppskriften" sa at jeg ville mase, grave og kave på så lenge for å få tak i den at jeg til slutt ville gi opp og legge meg ned. DA! skulle jeg få godbiten.. Dette skulle vi gjøre 3 ganger.
De første 5 minuttene gikk med til å grave etter pølsa, og muttern angra på skihanskene fra første stund. Her skulle vi minst hatt boksehansker..
Men så forstod jeg da endelig at jeg i allefall ikke fikk godbiten på den måten. Så da prøvde jeg med det gode. Klatret litt på ryggen hennes og bet henne forsiktig i øret, noe som jeg vet hun liker.. Men det hjalp ikke.
Så da satte jeg meg rett ned. Kikket på godbiten, kikket og kikket.. Og kikket. Satt pent. Og kikket. Enda muttern slett ikke hadde gitt noen sitt-kommando.
Jeg satt i evigheter.Muttern prøvde å løse opp med å leke litt med godbiten, for å få meg på beina igjen. Men jeg syntes det var tryggest å sitte. Noen ganger ble jeg litt trett, og holdt på å sige sammen i liggestilling... Men jeg strittet i mot.
Etter 20 minutter ga jeg altså opp, og la meg ned. DA FIKK JEG PØLSA..
Jippi, tenkte muttern. Nå må han vel skjønne litt. Så prøvde vi en gang til. Denne gangen satt jeg i bare 10 minutter, og muttern var helt i hundre, - nå går det rette veien!
Etter en liten pause var det ny pølsebit på gulvet. Nå eller aldri, tenkte muttern.
Hvis sannsynlighetsberegning hadde vært et aktuelt begrep innen hundeoppdragelse, skulle "sittetiden" nå har blitt ytterligere forkortet. Men muttern innser nå at matematikk har intet med dette å gjøre. Hva skjedde? Jo, jeg satte meg rett ned og glante på rullepølsa. Muttern tok bort hånda, for liksom å gjøre meg mer tent på "saken".. Men jeg SATT. 70 cm fra pølsa satt jeg og bare glante. EN, ENESTE ting hadde jeg forstått av hele "leken", jeg får i alle fall ikke pølsa hvis jeg prøver å grave den til meg... Denne gangen satt jeg i 20 minutter, så snudde jeg ræva til og gikk og la meg i hundekassa.
Men jeg har fremdeles ikke skjønt noen ting.
Og muttern er fullt klar over at det må være hennes feil, enda hun ikke begriper hvor jeg har fått den rare ideen fra, at jeg ikke skal legge meg ned..
Var det noen som sa det var enkelt..?
______________________________
04.12.04: Nei,da, vi er ikke døde.. Det har bare virket sånn. Datamaskinen vår har ikke vært helt i form, og det har forsåvidt ikke muttern vært heller. Så derfor ble det en liten pause i dagbokskrivinga.
Men JEG har vært i form hele tiden! Den 1.desember var jeg akkurat fem måneder gammel, og derfor fikk jeg sjokoladen fra julekalenderen til Vilde..
I dag har muttern målt meg til 47,5 - 48 cm, og jeg er akkurat 16,5 kg. Etter at vi gikk over til Eukanuba sitt valpefor - med lam og ris - har jeg spist som en hest igjen, og allikevel skiter jeg mindre enn før, påstår muttern. De siste 4 ukene har jeg lagt på meg vel en kilo pr. uke. det er vel godkjent, eller...?
De to siste ukene har jeg vært helt alene hjemme, mens folket har vært på jobb, bare meg og radioen. Muttern syntes det fikk holde med dagmamma i 3 mnd, før eller siden måtte jeg jo venne meg til å være alene..
Treninga går det også fremover med, selv om det har blitt litt opp og ned i og med at muttern har vært syk. Men det skal vi ta igjen...
Muttern mener jeg er kjempeflink på innkalling. Jeg setter meg pent, og jeg kan også bli sittende - ganske lenge - hvis det er det hun vil.. (bare jeg får godbit). Jeg kan gå pent ved foten (et lite stykke), og jeg setter meg fint på plass hver gang muttern stopper.
Men det er en ting jeg ikke forstår. Hva i huleste er det muttern mener når hun slår hånda i gulvet, og drar godbiten inn under magen på meg...? Jeg sitter og sitter. Og sitter. Hun har jo belønnet det før, at jeg sitter leeeenge...? Men hun er liksom ikke helt fornøyd.. Det må være et eller annen jeg ikke har forstått. Av og til blir hun helt fortvilet, og legger seg flat på magen.. men da tenker jeg at jeg får bare sitte en stund til, så blir hun sikkert fornøyd..
Etter en stund blir hun oppgitt, og da hender det at hun banner og sier at Ronja var mye gløggere enn meg. Jævla svenske, sa hun til og med en gang. Da ble jeg litt lei meg.
På andre områder kooooser hun seg over at jeg er kjekkere enn Ronja. F.eks. når jeg driter i at dørklokka ringer, og det velter inn en hel skokk med unger. Eller når jeg ikke bryr meg om naboen når han skramler avgårde med bosspannet sitt.. og at biler og sykler kan passere uten at jeg synes det er så veldig interessant..
I går mistet jeg den siste hjørnetanna mi. Så nå blir det spennende hvordan de nye kommer opp.. Alle de andre tennene mine har kommet helt fint. Det går nok bra..
I dag gikk vi en lang tur i Bømoen, muttern og jeg. Der er det så mange som går på tur, og mange som lufter bikkjene sine, så jeg måtte gå å dra på den forbaska klessnora, ellers hadde jeg nok måttet gå i bånd.. Men det går helt fint, hver gang vi treffer noen, skjønner jeg at hun helst vil jeg skal springe til mor først. Så det gjør jeg, NESTEN alltid..
______________________________
19.10.04: I dag skulle vi fotografere - ute på plenen - vi må ha noen skikkelige actionbilder, sa mor, og hun brettet opp ermene og inntok skytestilling med sitt digitale Olympus billig de lux camera..
Muttern har aldri prøvd å fange en mygg med boksehansker. Men hun har en klar følelse av hvordan det er. Nå.
Sjansen for å klare å fange objektet i riktig øyeblikk med et digitalt billigkamera er trolig hundre ganger mindre enn sannsynligheten for at Brann slår Lyn i cupfinalen neste helg - med slalåmstøvler.
Men aldri så galt... Etter tre kvarter med eder og bannskap og to sett utbrente batteri - vel vitende om at den digitale tidsalder er kommet for å bli og at drømmen om den gamle gode Nikon'en er og blir nostalgi - tok muttern en avgjørende, men rådyr beslutning...
Neste investering i digitalt kamera blir med speilrefleks, om det så skal koste hennes siste sparepenger...
15.10.04: Jeg forstår ikke hvorfor menneskene må ha det så travelt hele tiden... De halser rundt fra det ene til det andre, og jeg må være med, enten jeg har lyst eller ikke. Denne uka har jeg vært hos to forskjellige dagmammaer, fordi muttern må være så lenge på jobben.. Men det gjør ingenting, jeg er glad i alle folk og kan være med hvem som helst. Bare jeg slipper å være alene - for DET liker jeg slett ikke... da lager jeg noe som muttern kaller for spetakkel.
Men vi har da hatt det litt gøy de siste to ukene også, selv om mor har vært litt trist og lei seg og måtte reise bort en dag til en god venns begravelse.
Men nå skal det bli bedre. Nå skal vi TRENE, sier mor. Hun er ikke helt fornøyd med at jeg hopper og klatrer på folk, og at jeg biter så ivrig med de hvasse valpetennene mine. Og at jeg oppfører meg som en TYL når det lukter MAT, enda ingen har gitt meg noe ved bordet.. Hun må da forstå at jeg kan lukte MAT, jeg er jo en SPRINGER!!
Men idag var hun litt fornøyd. Da sporet jeg ferske hjortespor et laangt stykke når vi var på tur i skogen, helt på eget initiativ. Og så skremte jeg opp et tiurpar. De laget et voldsom leven, men jeg var helt rolig og bare fulgte med. Det likte muttern.
Nå er jeg snart 4 måneder gammel, nesten 9 kilo tung, og muttern sier vi må ta nye bilder. Jeg spiser fortsatt 4 måltider om dagen, men nå skal det visst bli bare tre. Helt fornøyd med apetitten min er muttern IKKE, og jeg liker pelletsen best når den er blandet med litt deilig kyllingpatè..
I dag fikk muttern registreringbeviset og stamtavla i retur fra NKK. Så nå er jeg omregistrert, og kan endelig kalle meg NORSK. Det fine blå beviset fra NKK kostet 546 kroner å hente ut på postkontoret. Muttern ble litt gretten når hun så at de hadde klart å lage to skrivefeil i stamtavla mi, men som gammel journalist har hun et innebygd kikkertsikte for korrekturfeil, og klarer dessuten å irritere seg for det aller minste...
03.10.04: Søndag kveld... I dag har vi jammen nådd over mye. For å si det akkurat som det er så er jeg helt fullstendig pumpa og utslitt. Jeg var ganske opplagt i dag tidlig, og da fattern for avgårde på rypejakt, fikk jeg være med mor på en liten formiddagstur i skogen. Vi gikk opp til et lite vann, og mor var helt imponert over meg, jeg vasset elven helt opp til buken - og var ikke det minste redd!
Vel hjemme igjen tenkte jeg at nå skulle det bli godt å sove litt, men dengang ei. Da ringte naboen og lurte på om vi ikke skulle være med ut og se etter sopp. Selvfølgelig! - sa muttern - og det lyste fløtestuede kantareller lang vei av øynene hennes. Enda vi egentlig ikke hadde tid. For akkurat like før hadde Unni ringt og sagt at de var på vei til Voss. Unni er matmor til Zita, som er Ronjas kullsøster, og de hadde så veldig lyst til å hilse på meg (gjett om jeg er populær..)
Så bar det avsted på sopptur, og det var skikkelig gøy, for Isa var med. Isa, som er en dachs, er nemlig en god venn av meg, enda hun er voksen og ikke fullt så interessert i fart og moro som det jeg er. Men hun er kjempegøy å terge på..
Vi fant både kantareller og steinsopp, så dagen var egentlig redda. (Mor lurer litt på om hun heller skal lære meg å spore på kantareller enn på blodspor, det er egentlig litt mer matnyttig, mener hun..)
Så jeg tenkte at nå kunne jeg endelig sove litt. Men akkurat da kom fattern hjem med ryper på sekken, og de måtte jeg selvfølgelig undersøke litt. Til fatterns store skuffelse syntes jeg ikke noe særlig om de dinglende, døde fugleskrottene...
Så fikk jeg meg endelig en liten lur. Mens muttern laget middag. Men det ble bare en liten en, for så kom Zita, og hun hadde med seg to viltre smågutter som også hadde fryktelig lyst til å leke med meg. Det var kjempegøy! Zita var grei og snill, og knurret bare litt forsiktig når jeg klatret på ryggen hennes og ville leke Tarzan. Men det er sånn gamle kjerringer skal være med små valper, sier mor.
Til slutt sovna både Zita og jeg under kjøkkenbordet mens menneskene spiste middag og drakk vin og diskuterte hundeoppdragelse. Fuglene vet om de ble enige..
Men jeg har iallefall hatt en spennende dag! - snork...
_____________________________
02.10.04: Muttern har startet et håpløst prosjekt... Hun innbilder seg at HUN skal bestemme både fart og retning når vi er ute på tur - i bånd. Sta som et esel, det er hva hun er. Jeg blir helt utkjørt av hele greia.
- Hun må da vel forstå at jeg vil fortest mulig fremover!? Nei,da - så snart jeg viser at jeg ønsker å raske på litt, så stanser hun helt opp. Og når jeg fortsette å dra forover - bare for å vise hva JEG vil - så begynner hun å gå den andre veien! Fyttikatta, for en kjerring.
Men hun må ha en Brannsk tro på det hun driver med, for hun gir seg ikke. Egentlig går det raskere når jeg firer, og går sånn passelig fort. Men det er litt surt å tape. Jeg tror jeg vil stritte i mot en stund til, så får vi se hvem som vinner til slutt. Det får da være måte på stahet...
____________________________
24/9 Utrolig som tiden flyr. Nå er det 14 dager siden muttern har skrevet i dagboken, men det er søren ikke min skyld...
Det har faktisk skjedd ganske mye de siste to ukene, det er bare muttern som ikke har hatt tid til å skrive det ned.. Jeg har f. eks. vært på valpekontroll. Det var fort gjort det, skal jeg si!! Egentlig syntes jeg det var ganske gøy, for bortsett fra det lille stikket så var han en grei fyr - veterinæren - han bare klappa meg litt, så var vi ferdig. Muttern, derimot, var drittsur etterpå og sa det var bare tull hele greia. Det er sikkert fordi hun mener hun kan klappe meg mye billigere.. Muttern har nemlig regnet ut at kontrollen kosta litt over 140 kroner minuttet, og jeg kan jo være enig at vi kunne fått mye hundegodt for de pengene.
Men egentlig tror jeg muttern var mest sur for at han skrev på kortet mitt at han fant bare en testikkel - for det betyr jo at hun må punge ut med like mye for at han skal telle til to neste gang - og skrive DET ned på kortet.. - for vi er helt sikre på at de er på plass begge to. NEMLIG. Men sånn er livet. Muttern mener nå likevel han kunne snudd meg på rygg og kjent skikkelig etter. For DEN prisen.. så kunne han det. Kjenner jeg muttern rett så får han høre det, neste gang:0))
Ellers har det skjedd mye spennende. Jeg har lekt med flere andre hunder, og alle har vært snille, - det er kjempekult å få firbeinte på besøk! Jeg har lekt med en dachs, en bayersk viltsporhund og en liten puddelvalp. Onsdag hadde vi besøk av "tante" Inger, Gry, Qandis og Chelly - det var gøy det!!
Nå har fattern og muttern pakka hjorteskrotten ned i frysern. Det er litt kjipt, for det var skrekkelig spennende når den hang i garasjen, og jeg fikk lov å snuse på den hver gang fattern var ute og sjekka.. Men jeg fikk låne en hjortefot her om dagen, og den bar jeg rundt hele huset, enda den var minst like lang som meg. Da sa fattern at jeg var flink.
I kveld har fattern pussa på hagla si, han skal visst tidlig opp i morgen..
Jeg fulgte nøye med, og stakk av med de pussefillene som falt ned. Men ellers forstod jeg ikke så mye av hva han drev med. Men noe spesielt må det være, for han blunket lurt til meg hele tiden og sa: - "neste år, gutten min, neste år forstår du nok litt mer.."
10/9 - Akk, jeg som trodde jeg var en hund... Men muttern sier jeg spiser som en hest - og jeg skitner og roter som en gris.. Så nå har hun begynt å kalle meg for Nasse Nøff. Det er nok fordi jeg jobber så iherdig ute. Fattern har vært hjemme med meg hele uken, Delt Omsorg heter det visst..
Så vi har fjernet heller og plen, og lagt terassegulv fremfor utepeisen. Fattern har spadd opp plenen, og jeg har snudd torva og rensket og sortert alle røttene. Så har jeg dratt dem opp igjen og ristet dem på terassen, og noen har jeg bært inn i stua. Ellers har jeg bært litt spiker og gjemt unna noen tommestokker og et dusin snekkerblyanter.. Men det går helt bra, sier fattern, "litt svinn må en regne med på store arbeidsplasser".
Nå er terassen ferdig, og vi koser oss bare, fattern og jeg. Jeg har fått masse leker, baller og tau, men det kuleste er likevel pappen rundt six-pack'en. Den er lett å bære, og dessuten kan jeg leke tunnel med den. Bare så synd at den går i stykker etter en stund. Men fattern har skjønt alvoret, så han har gitt mor beskjed om å kjøpe mer øl.. "du skjønner vel at vi må holde valpen i aktivitet", sier han.
Det er i grunnen mer styr med muttern når hun er hjemme. Da skal vi trene på alt mulig. Av og til må jeg stå helt i ro på et bord. Hun graver meg i munn og ører, klipper klørne mine og veier meg. Jeg har forresten lagt på meg 1,2 kg på 7 dager - det er ikke verst, hva?
I morgen skal muttern fotografere meg. Da kommer det 10 ukers bilde på siden min, så alle kan se hvor stor jeg har blitt :-)
2/9 - Jeg er akkurat 9 uker gammel i dag, og mor mener jeg er ganske brælete.. Så nå har hun begynt å trene på at jeg må lære å være litt alene (bare pittelitt). I dag puttet hun meg inn på rommet mitt og sa at jeg måtte være flink gutt, så stengte hun døren og forsvant.. Det syntes jeg var helt forferdelig grusomt gjort, så jeg skrek og hylte alt jeg orket. Heldigvis dukket hun opp igjen etter bare et par minutter. Håper inderlig ikke dette er noe hun har tenkt å fortsette med...
Jeg har begynt å bli ganske husvarm nå. Det eneste som er litt skummelt er den snåle vindeltrappa som står midt i stua, og som akkurat er litt i veien når jeg skal frese rundløypa mi om kjøkkenet. Mor må bære meg ned trappa når jeg får være med ned til data'en, der alle de kule ledningene er. Hun er livredd for at jeg skal seile utfor når jeg leker oppe, og derfor har fattern sikret trappa med barnegrind.
I går var det forresten ekstra gøy, for da fikk jeg besøk av en liten golden tispe-valp som er bare en uke eldre enn meg. Vi hadde det fryktelig morsomt, helt til vi sovna av utmattelse begge to.
30/8 - Hej sann! Jeg heter Benson og det er bare en dag siden jeg flyttet til Norge. Jeg savner min søster Anastasia og welsh-valpene litt, men egentlig går det helt greit..
Aller best går det når jeg får ligge i fanget hele tiden, men det sier mor jeg ikke kan. Så når jeg er trett legger hun meg oppi den fine blå sengen som visstnok er min. Det er OK så lenge mor sitter helt i ro ved siden av og helst legger beina sine i sengen min for da tør jeg å sove trygt... Men plutselig så stikker hun av, bare lister seg bort uten at hun tror jeg merker det, og det er litt stressende for da må jeg løpe etter hele tiden, slik at jeg er helt sikker på hvor hun er... Så det synes jeg hun må slutte med.
Ellers har jeg det helt topp!